Motlandsstølen - 700 moh

Historien om Motlandstølen

Nedskrevet av Anna Motland (datter til Håkon og Gerny Motland) - nedskrevet  juni 2023  blant annet på bakgrunn av innhold i de gamle hyttebøkene

Hallvard kan fortelle at hans far Tolleiv Solheim, dreiv slått på stølen fra han overtok garden. Alt graset skulle utnyttes. (Om det var annen type stølsdrift før Tolleivs tid, har jeg ikke fått greie på.) Etter at trehytta ble bygd på 1930-tallet, ble det plass til overnatting for 4 personer der inne, og det ble mulig å farte til stølen for å bruke den som fritidsbolig. De 3 Motlands-brødrene Andreas, Wilhelm og Martin, som hadde flyttet til Stavanger og Tasta og etablert gartnerier der, besøkte garden og stølen så ofte de hadde høve til det. Det var veldig viktig for dem å holde kontakten med heimegarden og vende tilbake til kjente trakter.

Den yngre generasjonen (Harald, Ragnvald, Wilhelm Magnus og Haakon) brukte stølen som tilflukts- og rekreasjonssted i krigsårene og fram til begynnelsen av 1950-tallet. Først var det gutta med kamerater som reiste opp, men det gikk ikke lang tid før jentene ble med. De syklet hele veien fra Stavanger, med full oppakning, og parkerte syklene på garden hos Ingebret Byrkjedal før de gikk til støls, vanligvis opp Urdalen - andre ganger via Austatjønnbrekkå, for variasjonens skyld. Kom de fram til Byrkjedal litt seint på kvelden, overnattet de på løa hos Ingebret før de gikk opp nesten morgen. 

Hvor lenge oppholdet varte, kom an på hvor mye mat de hadde klart å frakte med seg, og hvor mye matauk i form av fisk og bær de kunne få tak i der oppe! Når de kom ned til Byrkjedal, var alltid det første Ingebret spurte om, dette: "Fekk de møgje fisk? Såg de någen saue i hepte?" Ungdommene hadde en pram ved Longvatn og prøvde fiskelykken hver dag fra de kom opp. Ellers gjentok samme historien seg hver gang, ifølge min fars notater i hyttebøkene: De reiste opp i fint vær, og så ble det stort sett møkkavær 2. dagen. Vanligvis holdt de ut 4-5 dager. Da var det jamt slutt på rasjonene, og været begynte å slite på motivasjonen. Men det hindret dem ikke i å lengte tilbake til stølen og reise dit på ny ved neste anledning!

Utover 1950-tallet begynte forfallet å sette inn. Hytta ble stadig utsatt for innbrudd og hærverk, til trodd for mange hengelåser og iherdige forsøk på å sikre den. Foreldrene mine undret seg over den store forandringen fra 40-tallet, da det ikke fantes vandalisme - selv ikke under krigen. I 1953 bygde Motlands-familiene hytter på garden nede i dalen, og behovet for å være på stølen minket. Naturen tok gradvis tilbake det de gamle hadde bygd der oppe. Men så fikk Hallvard Solheim fikk fraktet opp ei ny hytte med helikopter på 60-tallet! Den står der fortsatt, men på andre siden av den store steinen.

Jeg husker veldig godt første gang mine foreldre (Gerny og Haakon) tok meg med opp, nesten til stølen, tidlig på 60-tallet. Det vil si, vi kom aldri lenger enn til Longvatn, til der vi kunne se fram til den store steinen. Min far ville ikke gå lenger. Han orket ikke å se at det ikke lenger var noe igjen av den gamle hytta.

En liten historie om Bill og Motlandstølen

Min far gjorde tjeneste i Sivilforsvaret under oppryddingen i Stavanger etter frigjøringen, og i maidagene '45 ble han kjent med noen hyggelige britiske soldater som var stasjonert i distriktet. Han ble bestevenn med engelskmannen William Croft, og denne Bill ville veldig gjerne være med opp på Motlandsstølen. Som sagt, så gjort. De tok turen, en hel kameratgjeng. Bill likte seg usedvanlig godt der oppe, og gav uttrykk for at der kunne han endelig slappe av etter 5 harde krigsår. Det var for en gangs skyld fint vær i dagevis den sommeren, og han likte å sole seg. Så gikk det ikke bedre enn at han ble solbrent under fotsålene! Utviklet blemmer, og kunne nesten ikke gå. De måtte bli et par ekstra dager før han klarte å hinke ned til Byrkjedal igjen. Med stive uniformsstøvler! Han hadde blitt såret under krigen, men påstod at dette nesten var verre. Men han tok det bare med godt humør.

Vi holdt kontakten med Bill så lenge han levde, til langt ut på 1980-tallet. I brevene sine nevnte han stadig denne spesielle episoden, og skrøt uhemmet av oppholdet sitt på stølen! 

Bilder og tekst nedenfor (Anna Motland)